- Sorgen og de utallige begravelsene i maidagene stod i tydelig kontrast til de norske jubelscenene da fem års Holdt minnetale: Ordfører Anne Rygh Pedersen. okkupasjon var over 8. mai 1945. På Vallø flagget man på halv og hel stang om hverandre, og følte en forunderlig og krevende blanding av sorg og glede i denne perioden.

Det sa ordfører Anne Rygh Pedersen i sin tale under minnegudstjenesten i Vallø kirke søndag formiddag. Like før midnatt onsdag 25. april 1945, kun få uker før freden kom til Norge, deltok 80 engelske bombefly i et angrep på oljeraffineriet på Vallø. Angrepet var et av de siste store bombeangrepene i Europa under den andre verdenskrig, og rammet lokalsamfunnet på Vallø og Bogen hardt og brutalt. 53 sivile mennesker i alderen 6 til 90 år mistet livet.

Markering og gudstjeneste

75-årsdagen for hendelsen ble markert med en seremoni ved minnesmerket som er reist til minne de falne utenfor Tidsvitne: Eldar Sveinung var 7 år da bombene rammet lokalsamfunnet på Vallø. Vallø kirke. Navnene til alle de omkomne ble lest opp, og ordføreren la ned en krans på vegne av kommunen.  Det ble også avholdt en høytidelig minnegudstjeneste inne i kirken, men av smittevernhensyn måtte folk følge seremonien på nettet.

Eldar Sveinung var syv år da bombene falt. Under gudstjenesten fortalte han om sin opplevelse av hendelsen. Domprost Marta Botne talte.

Se markeringen og minnegudstjenesten på Søndre Slagen kirkes Facebook-side.

Ordfører Anne Rygh Pedersens tale:

Vi minnes i dag alle dem som ble rammet av bombeangrepet på Vallø 25. april 1945 – for 75 år siden. Vi minnes alle dem vi mistet denne dagen. Angrepet ble et av de aller siste større bombeflyangrepene i Europa under 2. verdenskrig. Det skulle ramme det lille samfunnet på Vallø spesielt hardt og brutalt.

75 år er lang tid, flere generasjoner har kommet til siden den gang, og det blir stadig færre som opplevde angrepet. Vallø er likevel fortsatt på mange måter preget av disse grufulle minuttene sent på kvelden, denne april-dagen i 1945.

Selv om vi akkurat nå, i en særegen og dramatisk tid som følge av det globale korona-utbruddet, nok alle har følt på både usikkerhet, frykt og uro de siste ukene, kan vi nok neppe som kollektiv i dag fullt og helt forstå hvilken situasjon innbyggerne her på Vallø befant seg i under 2. verdenskrig.

Vallø har en lang og stolt historie der særlig industriutviklingen har vært sentral de siste hundreårene. Ved inngangen til 1900-tallet ble det etablert oljeraffineri her.

Med utstrakt industrivirksomhet utviklet Vallø-samfunnet seg til en egen liten industriby der man bodde tett i tett og fikk mange nære relasjoner. Alle kjente alle. Kirken ble et samlingspunkt i nærmiljøet, i tillegg til blant annet dampskipskaia og postkontoret.

Etter at Norge ble angrepet av den tyske krigsmakten 9. april 1940, fikk innbyggerne på Vallø raskt føle krigens frykt og redsler. Industriaktiviteten, og særlig Norges eneste oljeraffineri, var svært utsatte mål for militære angrep. Rask etablering av tyske luftvernskanoner på Vallø ga også tydelig uttrykk for at denne trusselen var høyst reell. Allerede mot slutten av april 1940 kom det første allierte flyangrepet mot Vallø, uten at det førte til at liv gikk tapt eller særlige materielle skader.

Mot slutten av april 1945 var freden kun få uker unna. Det kunne man selvsagt ikke vite eksakt den gangen, men de aller fleste forsto likevel at Tysklands jerngrep om Europa snart ville få sin ende. Frykten for et angrep var uansett fortsatt høyst levende hos innbyggerne på Vallø. Det sto fremdeles flere hundre tusen tyske soldater i Norge. Det ble blant mange spekulert i at en alliert invasjon var på trappene for å befri landet fra de tyske militære styrkene. I så fall pekte igjen oljeraffineriet på Vallø seg ut som et høyst aktuelt militært mål. Selv om det aldri ble behov for et slikt alliert fremstøt mot Norge, viste det seg likevel at faren for et angrep på Vallø var høyst reell.

Like før midnatt den 25. april 1945 deltok om lag 80 britiske bombefly i angrepet på oljeraffineriet

Da det grydde av dag den 26. april, ble konsekvensene av angrepet stadig tydeligere. 53 sivile hadde blitt drept, i tillegg til enorme materielle ødeleggelser. Listen over alle omkomne vises i stein her på minnesmerket på Vallø. Listen er lang, de yngste kun 4-5 år gamle, de eldste nærmere 90. Det er alltid like gripende å stoppe opp og beskue monumentet. Listen med navn viser oss tydelig hva dette handler om – om mødre, fedre, barn, besteforeldre, venner og kjære som brått og brutalt ble revet bort.

Sorgen og de utallige begravelsene i maidagene 1945 for ofrene etter angrepet ble også satt i tydelig kontrast til de øvrige norske jubelscenene da fem års okkupasjon var over 8. mai 1945. På Vallø flagget man på halv og på hel stang om hverandre i maidagene. Mange følte en forunderlig og krevende blanding av glede og sorg i denne perioden.

Etter krigen var det avgjørende å få hjulene i gang igjen etter fem lange okkupasjonsår. Da var det også viktig raskt å bygge opp igjen industrien og boligområdene på Vallø og Bogen. Det nye Esso-raffineriet sto klart i 1950, samtidig som også annen lokal industriaktivitet kom på fote igjen.

Etter at Esso Norge avsluttet sin virksomhet på Vallø i 2001, har Esso arbeidet med å legge området til rette for nye formål. Udetonerte bomber fra angrepet har flere ganger blitt funnet gjennom dette opprydningsarbeidet og igjen minnet oss om den store tragedien som utspant seg her på Vallø i april 1945. Nå er opprydningen fullført og i slutten av mars i år ble det gamle raffineriområdet på Vallø igjen åpnet opp for allmennheten. Esso Norge har dermed gitt oss alle en svært så kjærkommen gave nå i denne veldig spesielle korona-tiden. Nå kan vi alle og enhver utforske det gamle raffineriområdet og skjærgården her på Vallø. Særlig i påskeuka kunne vi se at det yret av turglade mennesker her ute.

Samtidig har Vallø og omegn historielag gjort en uvurderlig innsats i å formidle både den lange industrihistorien og ikke minst krigshistorien her på Vallø. Gjennom informasjonstavler på hele området gir dette oss turgjengere en god mulighet til å lære mer om stedet. En tur på raffineriområdet og ut til det gamle festningsverket Prins Christians Batterie er ikke derfor utelukkende en anledning til å få oppleve vår idylliske skjærgård. Det kan også være en reise til ettertanke om de dramatiske og tragiske hendelsene som har påvirket Vallø-samfunnet helt frem til i dag.

I dag minnes vi hver og en av de 53 vi mistet her på Vallø i aprildagene 1945.