Olavskirken
Olavskirken, eller rundkirken, er en av Norges mest spennende kirkeruiner og er den eneste rundkirken i landet. Kirken ble bygget mot slutten av 1100-tallet og er en kopi av verdens viktigste kirke – Den hellige gravs kirke i Jerusalem.
Olavskirken har også paralleller til Olavs grav i oktogonkapellet i Nidarosdomen i Trondheim. Ruinen vitner om at Tønsberg og Norge i høymiddelalderen var nært tilknyttet de åndelige, politiske og arkitektoniske strømningene som hersket i Europa i samtiden – i en tid da både korstogene og pilegrimsferdene preget Europa. Rundkirken i Tønsberg var den største i Norden, og den må ha vært en viktig attraksjon med stor kulturell og åndelig betydning, spesielt siden det finnes få tilsvarende kirker i Skandinavia fra denne tiden. Rundkirkene fungerte også som fyrste-, grav- og dåpskirke. I Olavskirken ble blant annet baglerkongen Erling Steinvegg begravd i 1207.
Rundkirken tilhørte premonstratenserklosteret i Tønsberg. Den er nevnt første gang i 1206 og ble ødelagt i brann, sannsynligvis under den store bybrannen, i 1536.
Slottsfjellet
Over byens sentrum hviler Tønsbergs egen byklippe, Slottsfjellet. Her lå i middelalderen Norges største borganlegg, Tunsberghus. Borgen var strategisk plassert på det som opprinnelig ble kalt Berget.
I dag kan man på området se restene etter Mikaelskirken, Bredestuen, Teglkastellet, Vestkastellet og ringmur med kasteller og rondeller. Tunsberghus ble bygd ut av de norske kongene fra midten av 1200-tallet til slutten av 1300-tallet og var kongelig residenssted og en av de norske riksborgene. I 1503 ble borgen angrepet av svenske opprørssoldater, plyndret og lagt i ruiner. I 1888 ble Slottsfjelltårnet reist på Slottsfjellets høyeste punkt, et 17 meter høyt utkikkstårn til minne om byens tusenårsfest i 1871. Tårnet er åpent for publikum i sommerhalvåret.
Ved foten av Slottsfjellet ligger Slottsfjellsmuseet, byens storstue for historieformidling. Museets utstillinger kretser om byens og regionens historie, særlig med fokus på middelalderen.
Oseberghaugen
I 1904 ble det gjort et sensasjonelt funn i en vikinghaug ved gården Oseberg, om lag fem kilometer nordøst for Tønsberg sentrum. De arkeologiske utgravningene brakte frem historiens største og rikeste funn fra vikingtiden – det praktfulle Osebergskipet, gravlagt i år 834.
Gravhaugen inneholdt blant annet et 22 meter langt vikingskip, levninger etter en yngre og en eldre kvinne, redskaper, finere håndarbeider og en vogn med avanserte utskjæringer.Analyser av tømmeret i gravkammeret viste at haugleggingen trolig fant sted i 834, mens Osebergskipet ble bygd rundt år 820 på Vestlandet.
Oseberghaugen ligger i dag idyllisk til i Slagendalen. Ved Oseberghaugen er det parkeringsplasser og kultursti med informasjon om Oseberg-funnet og omgivelsene. På frivillig basis har Stiftelsen Oseberg Vikingarv bygget en arkeologisk kopi av dette skipet – kun ved bruk av verktøy og byggemetoder identisk med hva som ble brukt i vikingtida.
Ved Vikingodden på brygga i Tønsberg kan du se kopiene av Osebergskipet og Klåstadskipet. Det opprinnelige Klåstadskipet finnes på Slottsfjellsmuseet. Osebergskipet befinner seg i dag på Vikingtidsmuseet på Bygdøy i Oslo.
Her kan du lese mer om Osebergfunnet på Store norske leksikon sin hjemmeside.
Les artikkelen «Osebergkvinnenes dramatiske reise» på Nationalbibliotekets hjemmeside her.
Opplev Osebergskipet
Verdens viktigste funn fra vikingtiden ble gjort like utenfor Tønsberg – oppdagelsen av det berømte Osebergskipet. Kopien av Osebergskipet kan du besøke på Vikingodden på havna i Tønsberg.
Oseberg Vikingarv har nemlig bygget en arkeologisk replika av dette skipet. I byggeprosessen ble det kun benyttet verktøy og byggemetoder identisk med hva som ble brukt under byggingen av originalskipet i vikingtiden. En annen kopi av den vakre, utskårede baugen, kan sees i museumsgården til Slottsfjellsmuseet.
Klåstadskipet
Oseberg Vikingarv har bygget en kopi av et annet berømt vikingfunn: Klåstadskipet. Også her ble det benyttet originale metoder og verktøy i byggeprosessen. Dette originalskipet befinner seg også på Slottsfjellsmuseet. Byggingen av skipet som har fått navnet, Saga Farmann, skjedde på bryggen i Tønsberg og ble sjøsatt i september 2018.
I 2021 startet også byggingen av en arkeologisk replika av Gokstadskipet. Byggingen vil foregå både på Vikingodden i Tønsberg og ved Hvalfangstmonumentet i Sandefjord. Her har du mulighet til å bli med og bygge skip med vikingenes verktøy.
Haugarhøyden og Haugating
Haugar er en høyde i sentrum av Tønsberg, lokalt også kalt Møllebakken. Her ble sagatidens Haugating holdt, der flere konger er kåret. På toppen av høyden ligger to gravhauger, med en diameter på 35-40 m.
Disse ble ifølge Snorres Heimskringla reist over Harald Hårfagres sønner Olav og Sigurd. I den ene er det funnet noen brente menneskebein, mens den andre inneholdt verken knokler eller gravgods. På Haugar ligger i dag også Haugar Vestfold Kunstmuseum. Haugating var et gammelt Tingstad på Haugar i Tønsberg. I borgerkrigstida fra 1130 til 1240 kom det til å bli et av landets viktigste kongehyllingsting.
Det tidlige Haugatinget
Opprinnelig var Haugating trolig et allting. Tingene som institusjon stod sentralt i det gammelnorske samfunnet. Der møttes folk for å løse konflikter, motta innkallinger, diskutere og organisere saker i lokalsamfunnet og liknende. Haugatingets tidligste historie er dunkel, men det har trolig fungert som tingsted i lang tid før det dukker opp i høymiddelalderens skriftlige kilder, kongesagaene.
Tingstedene hadde ofte vokst fram der det fra naturens side var gode forhold for å samle større folkemengder, for eksempel i lysninger eller på høyder. Det fantes to framtredende høyder i Tønsberg. Den ene var Berget, der det store festningsanlegget Tunsberghus ble bygd ut i høymiddelalderen. Den andre høyden var Haugar. Vi har også arkeologiske vitnesbyrd om at Haugar var et viktig sted før borgerkrigstida. To storhauger, og trolig rester av en tredje, peker på høydens sentrale rolle.
Ifølge Snorre Sturlasson skal to av Harald Hårfagres sønner være begravd der. Arkeologene har derimot lenge ment at haugene stammer fra 400–500-tallet. Nyere undersøkelser har imidlertid ment å kunne påvise at gravhaugene kan dateres til 800-tallet.
Haugatinget i høymiddelalderen
Haugating figurerer som kongehyllingsting fra 1130. Harald Gille skal ha vært i Tønsberg da han hørte om broren, kong Sigurd Jorsalfares død, og Harald lot seg da straks hylle på Haugating. Kongehyllingen, kalt konungstekja, var den rettslige og seremonielle handlingen hvor et kongsemne mottok kongemakta. I borgerkrigstida kom Haugating særlig til å fungere som kongehyllingsting for kong Sverre Sigurdssons motstandere, som baglerne, kuvlungene og øyskjeggene. For eksempel ble opprørskongene Jon Kuvlung, Sigurd «kongssønn» Magnusson og Erling Steinvegg hyllet på Haugating.
Dette betydde imidlertid ikke at Haugating ikke var et legitimt norsk kongehyllingsting. Da baglerkongen Filippus Simonsson døde i 1217, reiste Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson fra Bergen til Tønsberg med drøyt 40 skip, og lot seg hylle på Haugating mot at baglerne skulle få beholde rang og ombud. Den samme Håkon Håkonsson vedtok i tronfølgeloven av 1260 at konungstekja fra da av alltid skulle finne sted på kongehyllingstinget Øyrating i Trondheim.
Dette skulle tilsi at Haugating formelt sett mistet sin rettslige status som kongehyllingsting. I virkeligheten var ordningen mer fleksibel, og kongehyllingene fulgte praktisk-politiske hensyn. Haugating dukker derfor opp igjen som kongehyllingsting i 1319 da Magnus Eriksson ble tatt til konge etter at morfaren kong Håkon 5. Magnusson hadde dødd på Tunsberghus.
Haugatinget i seinmiddelalderen
I 1336 hører vi om en Torleif som ble stevnet til Haugating for å svare for seg etter å ha opptrådt voldelig. Det kan tyde på at Haugating har fortsatt å fungere som tingsted i andre sammenhenger, selv om det fins få opplysninger om Haugating etter dette. Tekst og foto: Store norske leksikon, snl.no
Dette er bare noe av det man kan se og oppleve i Tønsberg. For en komplett oversikt med kart kan du trykke HER