- Det viktigste vi gjør for å bekjempe radikalisering og ekstremisme, er å forebygge utenforskap, sier Kathrine Henriksen. 

Vi lever i en urolig verden. Flere kriger fyller medieflatene daglig, og krig og konflikt kan gi hat og ekstremisme gode vekstvilkår. Katrine Henriksen er forebyggende politikontakt, og medlem av radikaliseringsgruppa i Tønsberg kommune. Hun mener polariseringen i samfunnet øker, og at sterke, globale krefter påvirker oss i større grad enn før. Hun lurer på 
om vi også tåler ulikheter, ubehag og konflikt dårligere enn vi gjorde. 

- Må tåle forskjeller

Katrine Henriksen

- Å forebygge voldelig ekstremisme, handler om å tåle forskjeller. Det handler om å leve sammen i fred, med mange ulikheter. Det er ikke forskjellige væremåter, kulturer og synspunkter som er farlig. Det er først når en rettferdiggjør vold for å oppnå sine synspunkter at den klare grensen er nådd, sier Henriksen.

Samtidig mener hun at det viktigeste vi kan gjøre for å forhindre radikalisering, er å jobbe aktivt med inkludering og å motvirke utenforskap. 

- Vi har flere ganger sett at mennesker som står bak terrorhandlinger i Norge, er personer som på ulike måter har havnet utenfor fellesskapet. Det har gitt oss noen læringspunkter, sier hun. 

Solid grunnmur

Selv om Henriksen ser en økende tendens til ekstreme holdninger, mener hun at det norske samfunnet har en grunnmur som gjør oss godt i stand til å motvirke radikalisering. 

- Vi har et samfunn der folks liv er veldig flettet i hverandre, og man er involvert i hverandres hverdag. Det er mange som virkelig tar ansvar, som kjører og henter hverandres barn, går på besøk og inviterer på kaffe. Det er en styrke. Flertallet er enda en del av fellesskapet, uavhengig av hvor mye man tjener eller hvilken religion man tilhører. Vi skal ikke lenger enn til Sverige før vi ser en annen kultur. Der er folk enda mer forsiktige med å blande seg, sier hun. 

Nå ser hun likevel at kulturen er i ferd med å endre seg – også her hjemme. 

- Individualismen øker både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg ser vi at pandemien påvirket oss, med nedstenging av samfunnet i lange perioder og lite kontakt mellom mennesker. Og det er barn og unge som i størst grad har blitt påvirket, sier hun. 

Lite mening

Ungdom som føler seg utenfor er spesielt sårbare for påvirkning fra ekstreme miljøer. 

- Noen ungdom føler seg utenfor, og opplever lite mening og mestring i hverdagen. Da blir man et lett offer. Det er mange der ute som kan selge deg et helt nytt verdensbilde, og som kan få en ungdom til å føle seg verdifull ganske fort. Mange som radikaliseres rekrutteres gjennom nettet, og dette er én av de tingene som er skummelt med internett. Mange har ikke engang satt seg inn i ideologien, men trenger bare et sted å få utløp for det man føler, sier Henriksen. 

Derfor mener hun det er viktig at både foreldre, lærere, frivillige ledere og andre i ungdommenes omgangskrets følger med og viser interesse – men ikke fordømmelse. 

- Ved ungdomsklubbene er man veldig bevisst på dette, og snakker med ungdommen om hva de har gjort på nettet i det siste. Dette er viktig, særlig når ungdommen er i en identitetsskapende alder, sier hun. 

Den nærmeste

Mange tenker kanskje at spesielle klesplagg, hårsveiser eller bruk av ulike symboler er det viktigeste å legge merke til når man skal gjenkjenne radikalisering hos enkeltpersoner. I følge Henriksen, er dette ikke alltid det mest sentrale. 

- Hvis vi har hovedfokus på det, tror jeg vi bommer. Det aller viktigeste å legge merke til, er om noen er i ferd med å skli utenfor fellesskapet. I tillegg er det selvfølgelig viktig å merke seg om noen gir uttrykk for radikaliserte meninger eller villighet til å bruke vold, sier hun. 

Men hva skal man gjøre hvis man er bekymret for at noen man kjenner er i ferd med å radikalisert? 

- Det er selvfølgelig mulig å kontakte radikaliseringsgruppa for råd og veiledning. Men det er ikke alltid at ulike offentlige instanser er de beste til å gjøre noe med situasjonen. Ofte er det deg selv – du som er nær ungdommen – som er best i stand til å gjøre noe med det, sier hun. 

- Et sted å drøfte bekymringen

May-Bente Jansson

May-Bente Jansson er tjenesteleder for Ung inkludering i Tønsberg kommune, og hun leder den tverrfaglige gruppa som jobber mot radikalisering og ekstremisme. Hun er enig med Henriksen i at det å bekjempe utenforskap er det viktigste man kan gjøre for å bekjempe radikalisering, og hun oppfordrer folk om å ta kontakt dersom de er bekymret for en person i omgangskretsen.

- Man kan ta kontakt med oss dersom man ønsker å drøfte bekymringen sin med noen, og vi har hatt rundt ti saker oppe hos oss i løpet av det siste året, sier hun. 

Når gruppa mottar en bekymring, vil de først samle den informasjonen de har tilgjengelig om vedkommende. 

- Vi vil først kartlegge bekymringsgraden. Vi er jo en sammensatt gruppe, og da setter vi sammen den informasjonen de ulike har om vedkommende. Deretter vurderer vi hvilken instans som er den beste til å bidra, og samtidig ser vi om det er noen som har en relasjon til vedkommende, som vi kan jobbe igjennom. Det kan for eksempel være en fotballtrener eller en leder på fritidsklubben. I tillegg vurderer vi om det er nødvendig å varsle PST om bekymringen, eller om det for eksempel kan være aktuelt å opprette en sak i barnevernet, sier hun. 

Mentor

Ett av verktøyene radikaliseringsgruppa har til rådighet, er å oppnevne en mentor for personen bekymringen gjelder. 

- Vi samarbeider med Færder kommune om et mentornettverk, og akkurat nå har vi to personer som har fått oppnevnt en mentor. En mentor kan være en samtalepartner, og en som for eksempel kan hjelpe til i kontakten med NAV, hjelpe med å skaffe en jobb og være en å være sammen med på fritiden. Etter hvert, når tilliten er etablert, kan man også ta praten og ideologi og holdninger, sier Jansson. 

​

​